En stor idé, testet i små deler

Fra november 2024 til januar 2026 var jeg en del av kjerneteamet. Vi var få, og tok beslutningene om produktet sammen løpende.

David Baum er medgründer og daglig leder i Relato. Han var også med på å grunnlegge Signicat og Kantega, og har tydelige meninger og en egen måte å formidle dem på.

Mitt bidrag gikk fra merkevarestrategi, navn og visuell identitet til UX/UI og komponentbibliotek.

Verktøyene over var små tester av det samme målbildet: ett sted for hele innholdsarbeidet, fra planlegging og produksjon til godkjenning og publisering. Det skulle fungere enten jobben ble gjort av markedsteamet, en frilanser eller et byrå.

En avgrenset oppgave var lettere å forstå og reagere på enn hele plattformen. Vi publiserte derfor verktøyene hver for seg. Med over 18 000 følgere på LinkedIn kunne vi bruke Davids nettverk til å se hvilke ideer som skapte interesse. De mest populære ble med videre inn i hovedproduktet.

Selskapet fikk navnet Relato, og designkonseptet ble kalt Content in motion. Det tok utgangspunkt i en arbeidshverdag med parallelle utkast, raske tilbakemeldinger og stadige endringer. Bevegelsen ble også bokstavelig i former og mønstre.

Formspråket gikk igjen i grensesnitt, guider, innlegg og lanseringer. Det gjorde Relato gjenkjennelig uten at alt måtte følge én mal.

De små karaktereneMatt, Amy, Clive, Peggy og Agent fra Relato-universet. ga systemet en leken og personlig stemme. De viste roller, situasjoner og samarbeid uten å lene seg på generiske stockbilder.

Vi organiserte Relato rundt kunder, mennesker, arbeidsrom og et felles bibliotek. Jeg jobbet med informasjonsarkitekturen, brukerflytene og grensesnittet som bandt delene sammen.

En frilanser med noen få oppdrag hadde behov for en annen struktur enn et byrå med mange kunder. Produktet måtte derfor gi begge oversikt uten å pålegge dem samme prosess.

Teamene kunne tilpasse arbeidssteg og felt, og se det samme innholdet som tavle eller tabell. Visningen kunne endres uten at arbeidet måtte organiseres på nytt.

Uansett visning måtte det være tydelig hva som var klart, hva som ventet og hvem som hadde ansvaret for neste steg.

Jeg samlet løsningene i et komponentbibliotek. Det lot oss prøve nye arbeidsflyter med kjente deler og forkaste ideer uten å designe hele produktet på nytt.

Ambisjonen var ett eller to innlegg med David som avsender nesten hver dag. Samtidig skulle internteamet få ut et ukentlig blogginnlegg og fortelle om nye funksjoner når de ble lansert.

Jeg utviklet formater for innlegg, karuseller, modeller, guider og presentasjoner. Noen skulle romme en kort observasjon. Andre måtte forklare en arbeidsmåte eller en ny funksjon grundig.

Ikke alt vi publiserte trengte samme grad av finpuss. Noen ganger var den kommersielle verdien av å publisere større enn verdien av å bruke en time til på detaljene. Derfor laget jeg formater som kunne produseres raskt, og som internteamet selv kunne justere videre.

Faste valg for typografi, farger og oppsett fjernet unødvendige beslutninger. Tiden kunne brukes på budskapet og hvilken form det trengte akkurat den dagen.

Resultatet var et repertoar internteamet kunne bruke ofte uten at alt så likt ut.

Når internteamet skulle forklare en ny funksjon, kjente jeg detaljene og avveiningene fordi jeg hadde vært med på å designe den.

Jeg kunne gå direkte fra produktbeslutningen til en demo, en presentasjon eller et innlegg, uten en overlevering mellom produkt og kommunikasjon.

Jeg var med på å bestemme hva vi skulle bygge, hvordan det skulle fungere og hvordan andre skulle forstå det. Det var derfor tempoet var mulig.